Det sure avløpsvannet fra produksjon av aluminiumsprofiler kommer hovedsakelig fra beisingsprosessen i oksidasjonsverkstedet, nøytralisering, oksidasjonsprosess, for-forbehandling for maling og avfetting, beising og andre prosesser, hvor det er rikt på ulike skadelige stoffer eller tungmetallsalter. Syrekonsentrasjonen varierer sterkt, noen er mindre enn 1 % og andre større enn 10 %. Alkalisk avløpsvann kommer hovedsakelig fra den alkaliske etseprosessen i oksidasjonsverkstedet, og alkalisk vask i for-forbehandling for maling. Alkalikonsentrasjonen varierer også, med noen høyere enn 5 % og andre mindre enn 1 %. Avløpsvann genereres også fra malings- og fargingsprosesser. I tillegg til å være rikt på syrer og alkalier, inneholder avløpsvannet ofte oljer, maling, fluor og andre uorganiske og organiske stoffer.
Surt og alkalisk avløpsvann har sterk korrosivitet og må håndteres på riktig måte før utslipp. De generelle retningslinjene for håndtering av surt og alkalisk avløpsvann er: ① Høy-konsentrasjon av surt og alkalisk avløpsvann bør prioritere gjenvinning og gjenbruk. Avhengig av vannkvalitet, mengde og ulike tekniske krav, bør det tilstrebes å gjenbruke det så mye som mulig. Hvis gjenbruk er vanskelig, eller hvis konsentrasjonen er lav og volumet er stort, kan metoder som konsentrasjon brukes for å gjenvinne syren eller alkali. ② Lav-konsentrasjon av surt og alkalisk avløpsvann, som rensevann fra sure bad og skyllevann fra alkaliske bad, bør behandles ved nøytralisering.
Når det gjelder nøytraliseringsbehandling, bør hovedhensynet være prinsippet om bruk av avfall til behandling av avfall. For eksempel kan surt og alkalisk avløpsvann nøytralisere hverandre, eller alkalisk avfall (rester) kan brukes til å nøytralisere surt avløpsvann, og avfallssyre kan brukes til å nøytralisere alkalisk avløpsvann. Når disse alternativene ikke er tilgjengelige, kan nøytraliserende midler brukes til behandling.
Moderne behandlingsmetoder for avløpsvann er primært delt inn i tre kategorier: fysisk behandling, kjemisk behandling og biologisk behandling.
1) Fysiske behandlingsmetoder er avløpsvannbehandlingsmetoder som separerer og gjenvinner forurensninger i avløpsvann som er uløselige og suspenderte (inkludert oljefilmer og oljedråper) gjennom fysiske effekter. Vanlig brukte metoder inkluderer sedimentering, filtrering, sentrifugering, flotasjon, fordampningskrystallisering og omvendt osmose. Disse metodene skiller suspenderte faste stoffer, kolloider og oljer fra avløpsvannet, og oppnår derved foreløpig rensing.
2) Kjemiske behandlingsmetoder er avløpsvannbehandlingsmetoder som fjerner eller omdanner forurensninger i oppløst eller kolloidal form til ufarlige stoffer gjennom kjemiske reaksjoner og masseoverføringseffekter. Vanlig brukte metoder inkluderer nøytralisering, koagulering, oksidasjons-reduksjon, ekstraksjon, stripping, avblåsing-, adsorpsjon, ionebytting og elektroosmose.
3) Biologiske behandlingsmetoder er avløpsvannbehandlingsmetoder som bruker mikrobiell metabolsk aktivitet for å omdanne organisk materiale, giftige stoffer og andre forurensende stoffer i en avløpsvannløsning, kolloidal form eller fin suspensjon til stabile og ufarlige stoffer. Biologiske behandlingsmetoder er kategorisert i aerobe og anaerobe behandlinger. Vanlige aerobe behandlinger inkluderer for tiden aktivert slam, biofiltre og oksidasjonsdammer. Anaerob behandling, også kjent som biologisk reduksjonsbehandling, brukes hovedsakelig til behandling av høy-konsentrasjon av organisk avløpsvann og slam, vanligvis ved bruk av behandlingsutstyr som kokere.
Hensiktene med slamdeponering er: ① å redusere vanninnholdet i slammet, skape forhold for disponering, utnyttelse og transport; ② å eliminere skadelige stoffer som forurenser miljøet; ③ å gjenvinne energi og kapital, snu skade til fordel. Metoder for slamavhending inkluderer slamfortykning, slamnedbryting, slamavvanning og slamtørking. Hensikten med slamfortykking er å starte avvanning av slammet og redusere volumet, noe som gir betingelser for etterfølgende deponering. Hensikten med slamavvanning er å fjerne vann ytterligere, og redusere slammets vanninnhold til under 80 %. Det er to metoder: mekanisk avvanning og naturlig avvanning. Mekanisk avvanning kan videre deles inn i vakuumfiltrering, filterpressing og sentrifugering. Fordelene er høy avvanningseffektivitet og lite fotavtrykk, men det er dyrt. Naturlig tørking har svært lave konstruksjons- og driftskostnader, men lav avvanningseffektivitet, krever et stort areal og har dårlige sanitære forhold. Hensikten med slamtørking er å varme opp det avvannede slammet, redusere vanninnholdet ytterligere og redusere volumet. Roterende trommeltørkere brukes ofte til denne prosessen. Fordelene deres er stabil drift og pålitelig ytelse, men de opptar et relativt stort område.
