Det sure avløpsvannet fra produksjon av aluminiumsprofiler kommer hovedsakelig fra prosesser som syreetsing, nøytralisering, oksidasjon, oljefjerning ved sprøyteforbehandling og syrevasking i oksidasjonsverkstedet. Den inneholder ulike skadelige stoffer eller tungmetallsalter. Massefraksjonen av syre varierer betydelig, fra mindre enn 1 % til mer enn 10 %. Alkalisk avløpsvann kommer hovedsakelig fra prosesser som alkalietsing i oksidasjonsverkstedet og alkalisk vasking ved sprøyteforbehandling. Massefraksjonen av alkali varierer fra under 1 % til over 5 %. Avløpsvann genereres også under sprøyte- og fargingsprosesser. I tillegg til syrer og alkalier inneholder avløpsvannet ofte oljer, maling, fluorsalter og andre uorganiske og organiske stoffer.
Surt og alkalisk avløpsvann er svært etsende og må håndteres på riktig måte før utslipp. De generelle retningslinjene for håndtering av surt og alkalisk avløpsvann er: ① Høy-konsentrasjon av surt og alkalisk avløpsvann bør først vurderes for gjenvinning og gjenbruk. Avhengig av vannkvalitet, mengde og ulike tekniske krav, bør gjenbruk maksimeres. Hvis gjenbruk er vanskelig, eller hvis konsentrasjonen er lav og volumet er stort, kan en konsentrasjonsmetode brukes for å gjenvinne syren eller alkali. ② Lav-konsentrasjon av surt og alkalisk avløpsvann, slik som skyllevannet fra syrebeisetanker eller alkaliske vasketanker, bør behandles ved nøytralisering.
Når det gjelder nøytraliseringsbehandling, bør hovedprinsippet være å bruke avfall til å behandle avfall. For eksempel kan surt og alkalisk avløpsvann nøytralisere hverandre, eller alkalisk avfall (slam) kan brukes til å nøytralisere surt avløpsvann, og avfallssyre kan brukes til å nøytralisere alkalisk avløpsvann. Når disse forholdene ikke er tilgjengelige, kan nøytraliserende midler brukes til behandling.
I henhold til den nasjonale standarden GB8978-1996 "Emission Standard of Water Pollutants", er utslippskravene: COD Klasse I Mindre enn eller lik 60 mg/L, Klasse II Mindre enn eller lik 120 mg/L, suspenderte faste stoffer Mindre enn eller lik 100 mg/L, fluoridioner lik mg/L og pH-verdier F- 90 eller 90 mg/L.
Moderne behandlingsmetoder for avløpsvann er primært delt inn i tre kategorier: fysisk behandling, kjemisk behandling og biologisk behandling.
1) Fysisk behandlingsmetode refererer til avløpsvannbehandlingsmetoden som separerer og gjenvinner forurensninger i avløpsvann som er uløselige og i suspendert tilstand (inkludert oljefilmer og oljedråper) gjennom fysiske effekter. Vanlige metoder inkluderer sedimentering, filtrering, sentrifugalseparasjon, luftflotasjon, fordampningskrystallisering og omvendt osmose. Denne metoden separerer suspenderte faste stoffer, kolloider, oljer og andre forurensninger fra avløpsvannet, og oppnår derved foreløpig rensing av avløpsvannet.
2) Kjemisk rensemetode refererer til avløpsbehandlingsmetoden som separerer og fjerner forurensninger i avløpsvann som er i oppløst eller kolloidal tilstand, eller omdanner dem til ufarlige stoffer, gjennom kjemiske reaksjoner og masseoverføringseffekter. Vanlig brukte metoder inkluderer nøytralisering, koagulering, redoksreaksjoner, ekstraksjon, stripping, blåsing, adsorpsjon, ionebytting og elektro-dialyse.
3) Biologisk behandlingsmetode refererer til avløpsvannbehandlingsmetoden som bruker mikrobiell metabolisme til å omdanne organiske stoffer, giftige stoffer og andre forurensninger i en avløpsvannløsning, kolloidal form eller finsuspendert tilstand til stabile og ufarlige stoffer. Biologisk behandling er kategorisert i aerob behandling og anaerob behandling. Vanlige aerobe behandlingsmetoder inkluderer aktivert slamprosess, biofiltre og oksidasjonsdammer. Anaerob behandling, også kjent som biologisk reduksjonsbehandling, brukes først og fremst til behandling av høy-konsentrasjon av organisk avløpsvann og slam, vanligvis ved bruk av behandlingsutstyr som kokere.
Intensjonene med slamdeponering er: ① å redusere vanninnholdet i slam, skape forhold for deponering, utnyttelse og transport; ② å eliminere skadelige stoffer som forurenser miljøet; ③ å gjenvinne energi og kapital, oppnå målet om å snu skade til fordel. Metoder for avhending av slam inkluderer slamfortykning, slamnedbryting, slamavvanning og slamtørking. Formålet med slamfortykking er å sette i gang dehydrering av slam og redusere volumet, noe som gir betingelser for senere deponering. Hensikten med slamavvanning er å fjerne vann ytterligere, og redusere vanninnholdet i slammet til under 80 %. Metoder inkluderer mekanisk avvanning og naturlig avvanning. Mekanisk avvanning kan videre deles inn i vakuumfiltrering, filterpressing og sentrifugering. Fordelene er høy avvanningseffektivitet og lite landbruk, men kostnadene er relativt høye. Naturlig tørking har svært lave konstruksjons- og driftskostnader, men avvanningseffektiviteten er lav, den opptar et stort område og de sanitære forholdene er dårlige. Hensikten med slamtørking er å varme opp det avvannede slammet for ytterligere å redusere vanninnhold og volum. En vanlig metode er den roterende trommeltørkeren. Dens fordeler er stabil drift og pålitelig ytelse, selv om den opptar et relativt stort område.
